Litt om matematikk, litt om fysikk, ganske mye om misforståelser, de store talls lov – og ikke minst; misforståtte forventninger.

Før i verden, da klokker ble drevet av fjærer og ikke av batterier, da regulatør var en hederstittel mer enn et fremmedord, og da Omega lagde sine egne verk – da var presisjon noe enhver urfabrikant arbeidet mot, fra Certinas sportsur til Pateks mesterverk.

Det var ønsket om bedret presisjon og større gangnøyaktighet som ledet frem til det elektriske, senere elektroniske og sist det kvartskontrollerte uret – en utvikling som nesten tok livet av pådriverne bak prosessen; den sveitsiske urindustrien. Snakk om å grave sin egen grav, frivillig og med begge hendene …………

Nok om det – med det mekaniske urets gjenfødelse mot slutten av 80-tallet, har presisjon blitt enda viktigere, for nå har publikum vent seg til å ha en klokke som går riktig – HELT riktig. Før var det bra om den var innenfor et minutt eller – nå får folk apoplektiske anfall om klokka går tre sekunder for sakte per døgn.

LITT MATEMATIKK
(disse utregningene er foretatt av Gerd-Rüdiger Lang, mannen bak Chronoswiss – men deres leksikalske verdi kan kontrolleres av alle som besitter en kalkulator – eller et stort ark papir og en lang blyant)

Hvis vi regner med døgnet består av 86.400 sekunder, og klokka går 10 sekunder feil – så representerer det et avvik på 0.022 prosent. Hvilken annen maskin klarer man å få til å operere -–kontinuerlig – med en presisjon på 99.988 prosent? Ingen, tror jeg!

En forutsetning til – med et svingetall på 28.800 halvsvingninger per time, har ankeret gått i inngrep med ganghjulet 691.200 ganger. På fire år er det mr enn en milliard impulser som har drevet løpeverket fremover. Og dette er drevet av en balansefjær tynnere enn et menneskes hårstrå, men som tåler en kraft på enn et halvt kilo.

Dette maskineriet er det vi forventer skal fungere prikkfritt og feilfritt, i en årrekke – uten en gang et minimum av vedlikehold og ettersyn. Og verst av alt – i de aller fleste tilfeller gjør den det, lenge etter at olja er tørr og tappene er slitt ned til det innerste av stålet.

HVA VAR ET KRONOMETER?
Et kronometer er egentlig en tidsmåler (kronos + meter), men i ur-verdenen er kronometer benevnelser på et urverk som har gjennomgått en forhåndsdefinert testperiode ved en uavhengig testinstitusjon – i dag under offisiell godkjenning og kontroll.

Det var ikke alltid slik – før i verden var det de astronomiske observatoriene som påtok seg kontrollen av nye presisjonsur, fordi de var bemannet med stjernekikkere med til dels god tid, og fordi observatoriene hadde presisjonspendelur av beste kvalitet og dermed en tidsreferanse man kunne stole på, før tidssignalene og radiourene skpe en effektiv slutt på diskusjonen om  hva klokka egentlig var.

I tillegg til dette ble det arrangert rene presisjonskonkurranser, hvor klokkeprodusentene sendte inn sine beste eksemplarer, nitidig regulert av fabikkens beste regulatør, og hvor man vant eller tapte. 

Disse verkene kom verken i kasser eller ble solgt, men de hadde enorm betydning for fabrikken i den markedsføring. Selv om det nok var rimelig stor forskjell på et ordinært 17-steiners 30mm-verk fra Omega og spesialene som ble sendt til observatoriekonkurransene rundt om i verden, skapte det liksom en trygghet å vite at om ikke det var klokka mi som vant i fjor – så kom den i hvert fall fra den samme fabrikken.

Og det var nok noe i det; i en tid hvor yrkesstoltheten preget håndverket, og det å skape noe betydde mer enn bare penger og fortjeneste, smittet kvaliteten fra prestisjeobjektene over på salgsvaren og ”dusinmodellene”.

HVA ER ET KRONOMETER?
La oss oppklare de grovere misforståelsene først:

1 – Klokken din er IKKE et kronometer

2 – Det er helt sikkert at verket i klokken din HAR VÆRT et kronometer

3 – Det KAN VÆRE at verket i klokken din FORTSATT ER et kronometer

Betegnelsen kronometer betyr at verket – ikke klokken – har gjennomgått en fem dagers testperiode hvor den har holdt seg innenfor gitte grenseverdier i fem forskjellige posisjoner og tre forskjellige temperaturer.

Prøvene finner sted i enten Biel, Geneve eller Le Locle, og institusjonen tilhører organisasjonen COSC. (Det var kanskje derfor en ung, norsk entusiast utbrøt; ”Nå har jeg kjøpt meg en KÅSK”).

Hvem er det som sender verkene sine til konometerprøving?

Rolex leder stort med mer enn 600.000 verk per år. Omega sender inn noe mer enn 120.000 verk. Resten av fordeler seg med mindre antall fordelt på 16 andre. Bortsett fra Rolex’ manufakturverk).er de aller fleste verkene som prøves, ETA-verk.

Hvor er så de andre store? Patek Philippe, IWC, JLC osv? De mener, kanskje med rette, at deres egen produksjonskontroll og innregulering er et kvalitetsstempel like godt som den uavhengige prøvesinstitusjonen Bureaux Suisses du Controle Officiel de la Marche de Chronometre og at det er selvfølge at dere produkter er minst like gode som de ”offisielle” kvalitetsnormene, når det gjelder gangnøyaktighet.

PRAKTISK BETYDNING?
Har så COSC-sertifiseringen noen praktisk betydning? Både ja og nei. Husk at gangnøyaktigheten er en tilnærmet øyeblikksmåling. Strengt tatt sier sertifikatet ikke annet enn at urverket, den gangen det ble kontrollert, var innenfor gitte toleranserammer.

Senere er urverket sendt tilbake til fabrikkens montasjeavdelingen – det har (kanskje) ligget lagret en stund før det ble montert i kassen. Det ferdige uret er transportert til importøren og videre til butikken.

Det har helt sikkert ligget på lager en del tid både på fabrikken, hos importøren og i butikken. Det er tatt inn og ut av monteren for påsyn av flere kunder. Og når det til slutt har fått en eier, er noe av det første han gjør, enten å slå det mot dørkarmen eller miste det i gulvet. Det skal godt gjøres at den nitidige reguleringen som ligger bak verkets opprinnelige kronometersertifisering fortsatt er gyldig.

Er så COSC-stempelet eller teksten Officially Certified Chronometer bare skuebrød? Nei, langt derifra. Den beviser at klokken kan reguleres til en overlegen presisjon og at det er benyttet deler av beste kvalitet med tanke på gangnøyaktighet, og ikke minst ufølsomhet for temperatuer. Et verk som en gang har vært regulert til kronometerstandard, kan enkelt (ja,ja – nesten, da!) bringes tilbake til samme standard.

BESKRIVELSE AV STANDARD-TESTEN.
Det finne forskjellige tabeller for forskjellige typer armbåndsur – små armbåndsur, armbåndsur med eller uten komplikasjoner (som for eksempel kalender, kronongraf eller repetisjonsverk) og lommeur/store armbåndsur.

For ur av typen Rolex Datejust, som for de fleste er selve prototypen på et kronometer, gjelder følgende regler:

Uret testes i fem posisjoner og tre forskjellige temperaturer: romtemperatur i tillegg til 4 og 36 grader.

Makimumsgrensene når det gjelder daglig avvik er ikke mer enn +6/-4 sekunder,  gjennomsnittelig gangavvik kan ikke være størrre enn 2 sekunder per dag. Forskjellen mellom posisjonene skiva opp og krona til venstre +8/-6 sekunder, og største forskjell mellom to posisjoner kan ikke være mer enn 10 sekunder.

EKSEMPEL: Daglig avvik betyr at hvis klokken forter to sekunder per døgn, er det daglige avviket +2 sekunder. Ikke så komplisert, og det er dette som har størst betydning for daglig bruk av klokka.

Gjennomsnittlig daglig avvik får man ved å addere alle dagsavvikene og så dele på antall dager og dermed definere forskjellen i forhold til daglig avvik. Dette sier noe om hvilken presisjon klokka egentlig har.

EKSEMPEL: Om klokka går like mye for fort hver dag, går den egentlig rett – i hvert fall likt, den må bare justeres. Hvis den forter to sekunder et døgn, tre sekunder det neste og så fire sekunder det fjerde døgnet, er det gjennomsnittelige, daglige avviket +1 sekund.

Videre testes halting og prelling, samt amplityde. Haltingen skal ikke overstige 0.7 millisekunder og amplityden skal være minst 270 grader. Prelling må ikke forekomme.

HVILKEN POSISJON ER DEN BESTE?
Eieren av et ur som skal går mest mulig riktig, trenger å kjenne TO verdier; hva er avviket under normal bruk for denne personen, og hvilken posisjon har en gange som best mulig kompenserer for dette?

Daglig avvik avhenger av brukerens arbeidssituasjon, en kontorarbeider som sitter ved PC-en store deler av dagen, holder klokke i helt andre posisjoner enn en bussjåfør som har hendene på rattet,

EKSEMPEL: Jeg har en klokke som i MIN daglige bruk - kontor og skrivebord (skiva opp) store deler av formiddagen,  to timer bilkjøring hver dag (krona til venstre , normal fritidsaktivitet (forskjellige posisjoner) resten av dagen,  går to til tre sekunder for fort.

Med litt erfaring (og måling) har jeg funnet ut av krona til høyre i åtte timer (normal stilling på nattbordet) senker verket med to sekunder i løpet av natten, slik at klokka går mindre enn et sekund feil neste morgen.

Derimot går klokken min alt for fort med skiva ned – så hadde jeg lagt den fra meg i den posisjonen om natten, hadde den vært fem til seks sekunder for fort neste morgen.

Det beste ”natt”-posisjonen er derfor den som kompenserer for daglig bruk. Hvilken er det? Ta med klokken til en urmaker og be om å få lest av gangavviket i de mest vanlige posisjonene og forsøk deg frem. Har den fortet litt i løpet av dagen – og det bør den ha gjort –  legg den i en posisjon som senker den like mye om natten. Med litt forskning og prøving kan du få det enkleste ETA-verk til å gå HELT nøyaktig – om det er hensikten.

(En annen sak, hvis det er presisjon fremfor alt som betyr noe for deg, bør du kanskje vurdere å kjøpe et kvartsur!)

REGULERING ER VANSKELIG
Det er to måter å regulere et urverk på, enten ved å manipulere balansefjæras aktive lengde, eller endre balansens treghet. Manipulering av balansefjæra gjøres ved hjelp av en såkalt rykker, hvor man kan forkorte eller forlenge balansefjæras aktive lengde, eller man kan endre balansens treghet ved hjelp av vekter eller skruer på selve balansens omkrets.

Det finnes flere patenter her, fra de tradisjonelle skruebalansene man finner i eldre urverk, til Rolex’ motvektskruer eller Patek Philippes dreibare vekter på oversikden av selve balansen.

Ettersom treghet og friksjon betyr mye (nesten alt) for hvordan de forskjellige posisjonene påvirker gangen, vil enhver regulering i forskjellige posisjoner alltid være et kompromiss, altså en middelverdi som gir det beste resultatet i flest mulig posisjoner.

VERKETS KVALITET BETYR MYE
Ettersom det ikke er mulig å endre balansefjæra individuelt i forhold til de forskjellige posisjoner, er det viktig at verkets er best mulig finisjert med tanke på minst mulig firksjon, slik at det ikke gir store utslag om balanseaksen henger på lagersteinene, eller hviler på den ene tappen mot steinhullet. Polering av overflater – og her snakker vi ikke om genferstriper på  verkets overflater, men om de delene vi ikke kan se betyr alt for gangkvaliteten.

Hvis dette er en gangkvalitet som skal kunne opprettholdes i perioden frem til neste overhaling (fire – fem år) må verket også være riktig smurt (riktig olje på rett sted, og ikke minst – riktig megde) og ha en stålkvalitet i slitasjedelene som ikke slites ned i løpet av kort tid.

Men som sagt før – det er andre kvaliteter forbundet med et mekanisk ur enn bare nøyaktighet – og en feilrate på mindre enn 0.002 prosent er egentlig ganske bra, ikke sant?